Store steg og fuglesteik

Hurra!!! I dag er jeg sånn at jeg helst bare vil juble høyt. Det er en milepæl som er nådd – Roger er tatt av respirator. De har øvet noen dager med mer og mer tid uten, og i dag tok de ut tuben i halsen, så nå er han helt kvitt den. Det er kjempebra! I tillegg har han spist sitt første skikkelige måltid på 7 uker – loff, egg og saltpølse. Det så ut som om det smakte himmelsk, selv om han blei sliten. Tenk å bare ha fått intravinøst så lenge, ikke rart det smakte. Det er liksom noe med det å klare spise selv også.

Kroppslig er det fortsatt en del å jobbe med, men han blir sterkere for hver dag som går. Nå kan han henge på en slik prekestol, og flytter beina ørlitt fremover. Litt hjelp må til, men kreftene kommer mer for hver dag. Han har mistet ganske mye muskelmasse, og er jo litt spagetti fortsatt, men det er mye bedre enn det var.

Neste store steg nå er å kunne flytte fra intensiv til vanlig sengepost, men vi vet ikke når det kommer.

Her ser dere bilde av Cactuz fuglefanger….han har altså knekket koden med fuglefangst til gangs…det er stort sett en fugl om dagen. Han vil også gjerne dele fangsten med meg, og tar den med inn. Det kan jeg spare meg for jeg altså…. Men jeg kaster katt og fugl ut…igjen og igjen. Ikke alltid en velsignelse med katteluke.

Ønsker alle som er innom en fortreffelig helg, husk å fortelle noen dere er glad i akkurat det...man vet aldri hva som skjer:o)

Fremover igjen!

Nå går ting rett vei igjen med Roger og lungebetennelsen er på retur. Det er godt når han slipper alle de sløvende medisinene, og kan klare være litt våken. Fortsatt trenger han litt støtte fra respirator, men de kan trappe ned for hver dag som går. Det er vanskelig å kommunisere for han har så mye han skulle ha sagt, og lese på slappe lepper er krevende. Vi har gjettekonkurranse gående på hva han sier. Det skal bli godt når han blir frisk nok til å kunne klare seg uten respirator og prate selv med stemmen sin. Likevel gleder jeg meg stort over å kunne se han våken, snakke med han og se fremskrittene om dagen, det er ganske stort etter fem og en halv uke med sykdom.

Hvor syk man er kan sikkert være vanskelig å forstå, men når Roger som ligger på respirator maser om å hjem blir det litt artig også. Han liker jo ikke sykehus særlig godt generelt…og innsikten i hvor syk han er har han ikke fått. Det kommer vel…men enn så lenge så har han fått gjerde rundt sengen sin så han ikke skal prøve å ta seg hjem på egenhånd i et ubevoktet øyeblikk. Stakkars gutten min!

I dag ønsket han seg helt desperat brus, og vi fikk lov å kjøpe til han. Gutt som koste seg med solo…mmmm han nøt hver dråpe! Tydeligvis en smak han hadde lengtet etter og drømt om. Pleierne nevnte på at de kanskje kan prøve med talekanyle i morgen igjen – håper det :o)

Man blir sliten av sykdom, sykehus og ensidig fokus i livet, og jeg prøver å ta meg selv i nakken og gjøre andre ting også. Har laget et kort som du kan se her til Minnerikets sommerskoleutfordring. Det var ganske artig, og jeg har forhåpning om å kunne hente påfyll på hobbyrommet om ikke så lenge.

Fint vær og ny høstmote på plass i butikkene er også ganske oppmuntrende og engasjerende. Jeg har vært litt på bytur med gode venninner, shoppet litt, skravlet og kost meg på kafe. Veldig hyggelig! Takk og lov for gode venner, familie, kolleger og kjente i fjern og nær – jeg er virkelig velsignet med mange fantastisk flotte mennesker i min omkrets!! Takk snille søte mennesker som er der for oss nå når ting er litt vanskelig!! DERE ER UVURDERLIGE OG FANTASTISKE!!!

Ønsker dere som er innom en flott ukeslutt og helg!!

To steg frem og ett tilbake



Det er vist betegnende for tilstanden til pasienter som min mann at det går fremover, går litt tilbake, fremover og litt tilbake. Det ser vi i praksis nå. Etter noen flotte dager med fremgang har han nå i dag fått lungebetennelse og må dopes mer ned igjen. Vi håper på at de får fort bukt med de ekle basilluskene og at han igjen kan ta steg fremover. Det er bare å vente på at antibiotika begynner å hjelpe, og sende sterke gode tanker. Det var ikke lungebetennelse han trang nå! Men det er en følgesvenn for respiratorpasienter dessverre, og en vanlig komplikasjon.

Vi har hatt mange fine dager siden sist jeg blogget. Mandag ble han flyttet til Drammen, og vi har blitt kjent på nytt sykehus og med nye mennesker. Flytting gikk fint!

Roger har våknet mer til, og vi har kommunisert med han uten at han har kunnet prate med stemmen sin pga pustemaskin. Det blir liksom tidenes gjettekonkurranse når vi skal prøve å lese på litt slappe lepper hva han sier, og mange bommer. Han har vært både frustrert og oppgitt over evne vår til å gjette. Men en del har vi forstått og det har vært kjempefint å kunne få respons på spørsmål og fortelle han ting. Han har vært opplagt og kunnet spøke med oss til og med.

I går var kjempespennende, for da fikk han på en talekanyle som de kaller det. Dvs at de stengte av respiratoren litt og lukket åpningen inn i halsen. Da kan han prate nemlig, og det gjorde han. Vi fikk høre stemmen hans, og han fikk sagt noen av de tingene som vi ikke har forstått. Han har en del medisiner innabords og rører ting litt i hop, men mye var veldig klart, helt riktig oppfattet og sagt. Vi er nå sikre på at han er seg selv, at hukommelsen fungerer og at alt er som det skal være med hodet hans. Tenk at det virkelig kan være så bra!!! Det var en kjempegod prat som varte ca 30 minutter før han trang litt pustehjelp igjen. Så flott at vi har fått testet det ut. Han har vært opplagt, ganske pigg og i godt humør denne dagen. Flotte fremskritt de siste dagene.

Nedturen blei jo stor i dag da når han ikke var i sånn form, men vi får ta en dag av gangen og håpe på at det bare er et midlertidig tilbakesteg.

Send noen gode tanker til han da, for nå trenger han litt heiing igjen:o)

Store fremskritt!

I dag er det 1 måned siden samboeren min kollapset for meg, og det har skjedd mye på denne tiden. Opp og nedturer! Nå er vi i en stor opptur!

Når jeg på fredag morgen kikket han i øynene og så gjenkjennelse og at han smilte til meg brast jeg i gråt. Jeg var så lykkelig! Da var det ikke lenger noen tvil om at det er kjæresten min som er der!

Fredag 2.juli fikk vi en ny status fra legene og siden da har det vært nesten som å sveve i luften. Det kan virkelig gå bra, han kan virkelig bli frisk igjen!! Legene sier at det er nærmest et under det vi ser om dagen. Samboeren min har våknet mer til, han svarer på spørsmål med nikk og risting på hodet, de herjer med han og lar han sitte på sengekanten. Det er ikke noe hvilehjem å våkne igjen på Rikshospitalet gitt:o)

Når det gjelder lungesvikten er den i bedring – han må nok fortsatt ha hjelp av pustemaskin lenge, men trekker nå pusten selv. Lungene er på vei til å bli elastiske igjen, de har jo vært helt stive. Nyrene fungerer igjen som de skal, i hvert fall godt nok til at han slipper dialyse. Hjertet har jo etter operasjonene vært det beste av organene, og fortsetter være fint nå. Hodet var det jo spørsmål om, men både nevrologiske undersøkelser og CT-scann viser at alt ser normalt ut. Det vil si at det er ikke noe som tilsier at han har store skader eller utfordringer foran ser, ut over rekonvalensperioden som uansett blir tøff.

Det er mulig at han har skader på finere egenskaper som hukommelse, konsentrasjon med mer, men det vet vi ikke noe om ennå. Det viser seg først når han er mer våken, og kan gjøre mer tester og kommunisere mer. Slike ting kan også bedres over tid, så hvis det er noe kan det også forsvinne igjen. Det skal vi takle når vi vet at han er seg selv! Han har nok også noen utfordringer fordi han har ligget i 1 måned, det er ikke så reint lite tøft for kroppen og psyken å ha hatt begge føttene i dødsriket. Det gjør nok noe med en…og med oss rundt også forresten.

Det er fantastisk å kunne snakke til han og få respons. Han kan ikke snakke pga pustemaskin i halsen med beveger munn og tunge og vil tydelig si noe til oss. Han blir så frustrert når han ikke får det til, det er vondt å se, men samtidig godt å vite at han både kan og vil kommunisere med oss.

De siste dagene har uansett vært en gedigen opptur. Det er reint ut fantastisk at slik forbedring kan skje, og legene er også veldig positivt overrasket. Det som kommer fremover av utfordringer, ja det føler jeg meg nå sikker på at vi kan klare å takle, selv om det blir mange tunge tak og harde stunder også i dagene og ukene som kommer. Det er forresten snakk om å flytte snart til et annet sykehus, vi venter på beskjed.

Jeg sier det igjen…DETTE ER ET UNDER!